Lys i enden av tunellen?

Etter fire mislykkede forsøk på VGS, og bortimot utallige forsøk på å få foten innenfor døren i arbeidslivet gjennom bl.a. NAV-kurs, privatiststudier, tilrettelagt arbeidsplass og ymse annet, endte jeg til slutt opp som 100% ung ufør i 2020.

Dette var for meg et stort nederlag. Jeg ville jo fortsatt noe mer her i livet – Ville jeg ikke?

Å bli ufør, hjemmeværende og uten noen form for opplegg ga meg imidlertid en ypperlig sjans til å grave meg ned i tanken om at det proverbielle «toget» hadde gått, at jeg aldri skulle nå igjen mine jevnaldrende, og at jeg slett ikke kunne være en ytende del av samfunnet.

Jeg hadde jo allerede prøvd alt som var å prøve, med sørgelig resultat, så hvorfor skulle dette Fontenehuset jeg fikk høre om være noe annet?

Det jeg møtte den dagen for ca. ett år siden var for meg nettopp det. «Noe annet». Strukturen på huset ga meg selvbestemmelse, jeg kunne være med på noe på mine egne premisser. Ønsket mitt om å kunne delta dukket opp igjen, og ble ikke overkjørt av opplevelsen om at jeg slett ikke kunne. Det jeg kunne bidra med ble satt pris på, uansett hvilken varierende grad det skulle komme i.

Dette har gjort Fontenehuset til en uvurderlig komponent i prosessen med å stå på mine egne ben. – Og hvem vet, kanskje jeg til og med når igjen toget mitt?

-mann 30 år